Jeg har aldri følt meg helt hjemme, hverken i kategori, yrke eller hva jeg som jente kunne si og gjøre og se ut som. Jeg har vandret litt hvileløst rundt i livet, prøvd å tilpasse meg.

Hatt en medfødt, indre trass mot merkelapper og forventninger.

Og en lengsel etter noe mer som gjorde meg tidvis ensom og streng mot meg selv selv om jeg tilsynelatende fikk til så mye. Moroklump og tøff viking på tv, inspirerende treningsdame på Instagram, forfatter av treningsbok,- u name it.  

Hvorfor klarte jeg ikke å ha selvtillit på alt jeg var? Føle eierskap?  

Hadde det ikke bare vært enklere om jeg slo meg til ro med én ting? 

Hva var det med enhjørninger, discokuler og glitter som gjorde meg så glad; som at sånne ting i seg selv kunne gi livet mer mening? Og samtidig være så nerdete opptatt av detaljer, følelser, strukturer og rene linjer?

Hvorfor var det så viktig for meg å finne og bruke min egen stemme, ikke via roller og andres ideer?

Hvordan kunne jeg være så ambisiøs på noen ting og samtidig gi så faen i ting jeg sikkert burde brydd meg mer om? (som feks skuespillerkarrieren min) 

Og hvordan kunne det ha seg at når jeg utelot deler av meg i håp om at livet ville bli enklere, så ble hele meg grå og trist?

Gapet som oppstod mellom det jeg forsøkte å forenkle og leve opp til, og alle fargene som levde inni meg ble større og større. Hvem var jeg? Hva skulle jeg bruke tiden min på fremover? Og hvordan kunne jeg stifte fred med alt jeg var? 

Min utfordring de siste årene har vært hvordan jeg kunne begynne å like meg selv med alt jeg genuint var og fikk til, i stedet for å putte meg selv i en bås. Jo lenger ut i kvinnelivet jeg levde, jo mer opplevde jeg krav fra så mange hold om at jeg skal være på en viss måte.

Men jeg var jo så mye! Jeg kunne respondere på så mange typer forventninger til meg, som at jeg spilte forskjellige roller. Og er det noe jeg kan, så er det det! Alle var de elementer av meg, men måtte jeg velge? Hvem av de var jeg? Kunne jeg romme alt det, og likevel være hel ved?

Jeg lengtet etter en tilværelse der jeg følte meg hjemme i meg selv og alt jeg var,  og hvor jeg kunne være produktiv, glad og kreativ uten å alltid føle at uansett hva jeg gjorde så skuffet jeg noen.  Jeg ville ikke bare prøve hardere på det jeg allerede hadde forsøkt: å velge én versjon av meg, imøtekomme andres forventninger om hvem jeg skulle være (hun tøffe viking- og treningsdama helst) og gjøre meg mer spiselig, forståelig.

Fakta var- og er-  at jeg er MYE. Jeg kan mye. Jeg vil mye. Og jeg lever og tenker ganske annerledes enn mange andre. 

 Jeg har prioritert hardt i et tiår; studert, trent, vært med ungene mine og forsøkt å henge med på det lille jeg har hatt kapasitet til utover det jeg brant for og elsket: det som driver oss, selvutvikling, trening, relasjoner, den menneskelige, mystiske, fantastiske tilværelsen. I en lang periode leste jeg knapt aviser. Jeg visste ikke hva folk så på på tv eller hva man snakket om i lunsjen. Jeg var oppslukt i og  hadde nærmest blitt mitt eget prosjekt, et som føltes håpløst og ensomt til tider. Ihvertfall når jeg kikket på meg selv med «de andres» øyne. 

Smerten over å ignorere eller se ned på min egen, indre stemme og kreativitet (som egentlig er der all vår livskraft ligger!) ble til slutt så vond å bære at jeg var i ferd med å vende meg helt bort fra meg selv. Andres meninger om meg, sårende kommentarer, min egen forvirring over hvem jeg var i vrimmelen av forventninger og ambisjoner….det var så vondt å kjenne på. Og samtidig savne meg selv så mye (aka en følelse av trygghet). Men sakte men sikkert kom jeg nærmere en slags sannhet, som for meg har blitt et slags mantra når selvtvilen kommer snikende innimellom: 

Jeg er Silje, og det er ingen som meg. Ingen annen enn meg vet hvordan jeg skal leve livet mitt eller være. Jeg trenger ikke skamme meg over hvem jeg er- og IKKE er. Jeg kan stole på meg selv og gi meg selv den tryggheten jeg har søkt utenfor meg selv bestandig. 

Det er et stort ansvar, og en stor frihet i den erkjennelsen. Rebelsk er det! Vi deler alle denne skjebnen, og det moderne samfunnet legger et stort ansvar på individet i å skulle finne mening og lykke i tilværelsen. Det kan bli et evig jag, og for hva?

 Da innså jeg: Jeg hadde jo skapt mitt eget hjem, min egen tilværelse! En struktur som favnet om den jeg var. En som rommet HELE MEG, og som ga meg ro.  Men det var i møtet med den ytre verden jeg snublet, og begynte å tvile på meg selv. Og det igjen gjorde at jeg trakk meg tilbake, fremfor å vise verden alle fargene i mitt prisme. 

For jeg hadde jo alltid vært meg,  Silje, på trass! Men jeg hadde alltid følt skam for at jeg var meg, litt «feil",- som at det var en annen måte å leve, føle, gjøre ting som var den "riktige" måten, og min var "feil". 

Men i glimt begynte jeg å våge å snu på det, se på det og den jeg var med et litt mer positivt fortegn. Sakte begynte jeg å forstå  at denne søkende, hvileløse tilstanden egentlig var mitt indre kompass som forsøkte å styre meg i riktig retning.

Min nysgjerrighet og trass var ikke noe jeg måtte kvitte meg med eller strupe; tvert imot. Det var jo min styrke!

Nysgjerrighet.

Og trass.

Min livskraft!

 

Jeg har innsett at min intense søken er et livsprosjekt og en livsstil, og noe som aldri var meningen at jeg skulle komme "i mål" med. Meningen var at jeg skulle vokse og lære, og gi det jeg plukket opp underveis videre til mine søstre. 

For min historie er ulik andres, og samtidig så lik andre jenter i all vår søken, ensomhet og forsøk på å gjøre oss mer spiselige og mindre. Du er ikke alene. Dine døtre er mine døtre. Din kamp er min kamp. Det er meningen at du skal være mye! Det meningen at du skal være fri og skapende, ikke full av tvil og selvforakt.

Og måten du finner den styrken er ved å begynne å tillate deg å være alt det du er, ha medfølelse med deg selv og tilgi at du har vært så streng med deg selv.  Det er ikke gjort i en fei. Men det er mulig å øve i små mikrodoser og bygge opp den tilliten til deg selv jevnt og trutt, og å skaffe deg kunnskap og gode mentorer.

Det jeg selv så inderlig hadde trengt. 

Dette er grunnen til at jeg skapte My Strong Self.

Det er ikke sånn at jeg nå er "i mål" og har funnet ut av alt. Jeg strever fortsatt tidvis med å akseptere og anerkjenne den jeg er og er fortsatt søkende.

Men underveis har jeg samlet et arsenal av verktøy, utdannet meg og lest, dyrket og praktisert en nysgjerrighet for personlig utvikling og trening som jeg vil at skal komme mine søstre til gode.

For jeg har innsett at det å bygge en rå fysisk og mental styrke som matcher vår livstrass og sult på alt dette som er MER er det smarteste vi kan gjøre. Og den det er aller viktigst å ikke skuffe, er deg selv. 

Den kronglete veien jeg tok var ikke forgjeves, den var og er helt nødvendig. For den har nemlig ført meg hit, hvor jeg er og skal være. All is good og har vært det hele tiden. Jeg skulle bare ønske jeg kunne kjent på denne følelsen tidligere. Kanskje gir det mer mening for meg om jeg kan styrke deg til å våge å romme alt du er.

For du er der du skal være, og du er mye. Det skal du være inderlig stolt av.